Skuespiller Gisle Hass og Liv Kristin Holmberg (i bakgrunnen), i «Resultat garantert». Spriten kunsthall, Skien 2024. Foto: Manuel Madsen

Et evangelium over ensomhet, avmakt og forsoning

Scenekunstverket «Resultat garantert» i Spriten kunsthall i Skien har svært høy estetisk presisjon på alle nivå. Det er tett og klaustrofobisk og tar menneskelige erkjennelsesbehov på det dypeste alvor.

Tekst: Elin Lindberg

Resultat garantert er en del av et flerårig kunstprosjekt. Det ble starta i 2015 og har gjennomgått mange faser. Prosjektet er prosessorientert og har flat struktur. Deltakerne har lagt seg på hverandres fagfelt. I én versjon deltok lokale aktører, blant andre elever fra Skien videregående skole og Skiens sogneprest. Da ble publikum ledet rundt i flere rom i Spriten kunsthall. I den versjonen som vises nå, er ikke det lokale perspektivet like framtredende. Det er skuespiller Gisle Hass, musiker Ruhi Erdogan og koreograf Siri Jøntvedt som er de sentrale aktørene og medskaperne denne gangen. Musikk og scenografiske elementer av svært høy kvalitet, er fortsatt bærende elementer i stykket.

Utenfor Spriten kunsthall i Skien står en container der det vises en prolog til Resultat garantert. På bakveggen inne i containeren blir det vist en gammel Hollywood-stumfilm om Moses som leder sitt folk ut av Egypt, får tavlene med de ti bud og slår ned dansen rundt gullkalven. Den er fra 1923 og Cecil B. DeMille hadde regi. Den er teatralsk og dramatisk. Dette er den jødiske – og også den kristne – urhistorien. Det er historien om at Gud gir jødene et landområde der det bor noen andre. Kamper mellom folkegrupper har det vært i disse landområdene veldig, veldig lenge. I Bibelen heter de som bor der filistere, og de er de samme som vi i dag kaller palestinere. Med det pågående folkemordet i Gaza er det umulig å ikke knytte filmen til dette. På benkene langs langsidene i containeren ligger det klær. Det er dresser i mørke farger. Hvem har eid/eier disse dressene? Kunne det vært mennesker som har blitt frakta rundt i containere? Menneskesmugling? Mennesker i trange farkoster som er frakta over Middelhavet? Omgivelsene inviterer til slike assosiasjoner.

Mens vi ser den gamle stumfilmen med de store teatralske gestene, hører vi Gisle Hass lese en tekst på voice-over. Steppeulven av Herman Hesse har vært et fundament i arbeidet, men forestillingen har etter hvert løsrevet seg mer og mer fra dette forelegget, opplyser Liv Kristin Holmberg. Det er komponist Stefan Thorsson som har skrevet manus i dette prosjektet, sangtekstene som framføres seinere i forestillinga har tekster av Herman Hesse. Hass leser rolig og enkelt om hvordan han får dagene til å gå, han leser om individets hverdagslige liv, mens Moses og jødene vandrer i ørkenen mot Kanaans land.

Eksklusivt

Så starter selve stykket og vi blir ledet inn i Spriten kunsthall. Vi er ikke et stort publikum, flere er det nok heller ikke plass til her. I andre produksjoner jeg har opplevd der Liv Kristin Holmberg har vært prosjektleder, har det også vært følelsen av eksklusivitet og at den enkelte publikummer blir tatt godt vare på, men at det også kreves noe av hver og en. Deltakelsen gir deg på en måte et ansvar for rollen som vitne og medskaper. Allusjonen til Steppeulvens «Magiske teater», der bare forrykte har adgang, er det ikke uvanlig å støte på i teatersammenheng. Et rom i dette magiske teatret heter Resultat garantert. I denne romanen møter vi den femtiårige Harry som er i en eksistensiell krise. Det er Gisle Hass som er skuespiller her. Siri Jøntvedt har koreografi. Vi blir først ført inn i et rom med en seng, og en stol der Hass sitter kledd i dress. Rommet er opplyst av levende lys. Klassisk musikk. Publikum står rundt langs veggene. Hass sitter. Vi roer oss ned og legger den varme maisommerdagen bak oss. Det blir et slags renselsesrituale før vi går inn i forestillingsrommet.

Inn i det indre

Det er Camilla Wexels Riser som er scenograf. Objektene hun har laget er bygd av brukte møbler. De er bygd om og svidd/brent. Alt er svart og sotet, men ser samtidig stedvis pleid og polert ut. Møblene er forvridde og skakke og ser ukomfortable ut. De kler Steppeulvens verden. Enorme, hvite «scenetepper» som er laget av hvite militære vinter-kamuflasjenett, dekker to av sidene. De ser nesten ut som om de er laget av papir som er sirlig klippet mønster i. Et blankt stofforheng dekker litt av en av langveggene. Komponist Stefan Thorssons musikk i opptak spiller med i rommet. Trompetist Ruhi Erdogan framfører noe av det live. Stefan Thorsson synger selv sangene med Hesses tekst. Liv Kristin Holmberg, Siri Jøntvedt og Camilla Wexels Riser deltar også vokalt.

Gisle Hass beveger seg i Jøntvedts koreografi. Han er en meget dyktig og erfaren fysisk utøver. Han har tidligere jobbet mye med Grusomhetens teater. Han forteller at han har isolert seg i denne leiligheten for å leve sitt behagelige lunkne liv. Han vil ikke ha noen forstyrrelser utenfra. Den eneste kontakten han har med omverdenen er avisen som kommer hver morgen.

Å leve med grusomheten

Herman Hesse skrev Steppeulven i 1927. Erfaringene fra første verdenskrig verket fortsatt i menneskene. Hvordan leve et vanlig liv med disse erfaringene? Hvordan leve et normalt liv med kunnskapen om grusomhetene som foregår i verden? Mannen i scenerommet insisterer på at han vil leve så behagelig og begivenhetsløst som mulig, men det ligger en spenning og en desperasjon under overflaten. Rommet er klaustrofobisk. Hass beveger seg rundt, han er bare et par centimeter fra oss. Vi er tett på. Det er trykkende. Det er krevende. Samtidig oppstår det en slags forsoning med dette tunge og alvorlige.

Alle er alene

På møblene er det montert små skilt der det står på tysk «jeder ist allein» (alle er alene). På et papir vi ser når vi går inn i scenerommet, står det skrevet med blekk: «Einsam ist jeder busch. Einsam ist jeder Stein. Kein Baum kennt den anderen, jeder ist allein». Vi er alene, vi er individer.

Også stolene vi som publikum sitter på virker individuelle. De ser ut som stoler som er fra samme periode som mange av møblene scenografien er laget av. Det gir scenerommet et ytterligere gjennomført preg. Alle detaljer er presise. Det er virkelig en estetisk glede å oppleve stykket. Ja, utsøkt. Det presise og kanskje også pertentlige kler hovedkarakteren som kjemper for å holde alt så normalt og kontrollert som mulig. Rommet består like pertentlig når vi forlater det, bortsett fra en istykkerrevet avis (Die Zeit). Men det enorme trykket, det innestengte, letter i det Hass til slutt åpner døra og vi slipper ut i den varme maisommerkvelden. Seansen har vært krevende, også tyngende, men likevel en dypt bevegende og verdifull erfaring.