Følelsens mekanisering

Berlin Alternativplatz, del 1. I sin streben etter å gestalte forskyvningen mellom intensjon og form i sitt eget verk, blottlegger Emily Wardill samtidig nye, uønskede forbindelser idet hennes kuratering av gruppeutstillingen på carlier | gebauer mislykkes i å løfte tematikken i hennes egne verk videre.

 

I en tid da et oppsiktsvekkende stort antall kunsthaller i Berlin enten er stengte på grunn av årelange renoveringer, eller befinner seg i månedslange monteringsperioder mellom utstillinger, kan de sørgende løfte blikket og heller søke seg inn mot bakgatenes mindre gallerier. To av dem – carlier | gebauer og Galerie im Körnepark – utmerker seg, og med nordiske innslag og tankevekkende kuratoriske grep, oppfordrer de begge til gjenvisitt.

Emily Wardill (f. 1977) – kanskje kjent for oslopublikummet på grunn av sin separatutstilling på Standard (Oslo) i fjor – er invitert til carlier | gebauer dels for å vise sin seneste film, dels for å kuratere en gruppeutstilling som vises parallelt. Der er hvert enkelt bidrag valgt ut fra et innhold eller uttrykk som utvikler, problematiserer og forlenger tematikken i Wardills eget verk. I pressemeldingen til utstillingen kan man lese et sitat fra den franske filosofen Michel Serres, hentet fra boken hans Variations on a Body: «He who doesn’t know how to walk puts one foot in front of the other; he who does puts an eye in front of each shoe.» Etter mitt besøk på neste galleri, Galerie am Körnerpark, viste det seg at disse ordene skulle komme til å danne en overbyggende link mellom de to utstillingene, og senere fungere som en tankemessig ledsager for de respektive utstillingstekstene.

 

Følelsen av å være en kropp

Noen av oss reiser gjennom livet som turister, andre reiser for å flykte, fra seg selv eller andre. En del av oss reiser i en stadig søken etter eksistensen, uvillig til å akseptere offisielle, såkalt vedtatte sannheter, stadig strebende etter å avdekke det mangefasetterte gjennom rotasjon etter rotasjon – de som tviler på det som kan sees, er ikke sjelden de som ser på tvilen selv som en slags bekreftelse på nettopp dens eksistens. Når mennesker generelt, men kanskje kunstnere spesielt, utviser det som virker som en nærmest bunnløs nysgjerrighet, trer det fram et attraktivt syn på og tro på kunsten som kulturbærer, og dermed som en ansvarsfull livsstruktur. Om disse kunstnerne i tillegg lykkes i å formidle og gestalte den indre prosessen av hvordan de vender tilbake til hvordan kropp og sinn må kobles sammen for å kunne sette en fot foran den andre, for på den måten å kunne se foran foten, og for deretter å kunne løfte blikket mot omgivelsene, fremfor alt i en samtid der omgivelsene synes å være mettet og tilfreds med en «oss og dem»-mentalitet, da ser man resultater som strekker seg over og utenfor mengden. Deres hastige behov for bevisstgjøring leder dem til en nyansert oppmerksomhet på ulikheter i det konforme som de speiler seg i, og som dermed smitter over på betrakteren. I denne streben etter de enda ikke avdekte sensuelle og sanselige skattene i vår fysiske verden, avdekker de tanker, tvil og verdier som mange av oss deler.

Bedragerske reseptorer

When you fall into a trance er den seneste i rekken av Emily Wardills filmer som tar utgangspunkt i menneskelig begrensning: via språklig og kroppslig kommunikasjon og representasjon til kraften i fantasien og den kollektive underbevisstheten. Filmen er utstillingens hovedverk, en «spillefilm med dokumentariske innslag», og varer en drøy time. Den kretser rundt Simon, en mannlig synkronsvømmer som etter en ulykke har mistet kroppens evne til propriosepsjon, det vil si den følsomheten som kort fortalt innebærer at man ikke trenger å se på en kroppsdel for å kunne røre på den. Filmen vikler ut relasjonen mellom Simon og Dominique, en hjerneforsker som er fascinert av kompleksiteten i menneskets kobling mellom kropp og sinn. Med forvrengte uttrykk og fragmenterte gester, fastlåst i en bedragersk kropp som ikke lyder ordre, skaper filmen – sammen med vakre undervannsscener av kropper i harmoni med sitt element – et tankevekkende inntrykk gjennom de spørsmål den stiller ved minnets funksjon og fantasiens muligheter. Og det til tross for dårlig skuespill og overdreven bruk av forvrengte nærbilder.

 

Som jeg nevnte innledningsvis, strekker altså Wardills rolle seg utover sammenhengen med hennes film; hun har også kuratert den tilsluttede gruppeutstillingen I hear your voice reflected in a glass and it sounds like it is inside of me, der hun har invitert et dusintall kunstnere hvis verk utgår fra samme tematikk og problemstillinger som hun selv tar utgangspunkt i. Det er et ikke helt ukjent, men likevel et tiltalende kuratorisk grep, kanskje spesielt hva angår denne noe mindre vanlige tematikken. Dessverre forblir idéen på et tankenivå. Dels fordi det trolig ikke finnes så mange kunstnere som beveger seg innenfor samme begrepsverden, dels fordi nesten samtlige av de øvrige verkene nettopp derfor oppleves som tvilsomme bidrag. I tillegg er de overraskende sjenerte og tause, nesten som om de ønsker seg vekk fra de skarpe gallerilyset, antakeligvis fordi de som plasserte dem der ikke var helt overbevist om hvorfor.

Nordisk kombinasjon

Et av de nordiske innslagene i gruppeutstillingen er Ann Lislegaards (f. 1962) Left Hand of Darkness, en animert dansende hermafroditt, tatt fra en sci-fi roman fra 1969, projisert på undersiden av IKEA-bord snudd opp-ned. Til tross for at romanen delvis handler om tankelesning, har jeg vanskelig for å forstå behovet for dette bidraget i denne sammenhengen. Dette relasjonelle spørsmålstegnet kan til en viss grad også stilles ved Lea Porsagers (f. 1981) «tankeformer» i bronse, som tydelig har blitt til i møtet med en clairvoyant. Det nærmeste jeg kommer et svar på min fundering om hvorfor disse tre bronsefigurene er inkluderte, der de ligger «slengt utover» gulvet, kan være figurenes iboende aparte og på et vis «umulige» form. De øvrige verkene minner om hverandre – tross varierende estetikk – i den forstand at de tar for seg det forvrengte eller amorfe; et stolben stikker ut fra veggen, motorsykkelhjelmer er stablet på hverandre, en turkis Barbapappa-figur er forvandlet til et misfoster, etc. Dersom verkene er inkludert for å «[…] expand or further complicate the distressed and fluid elements at play in the film […]», kan man jo som betrakter undres hvorfor ikke flere av dem problematiserer nettop det besværlige, og som Simon, ligger på gulvet og skriker ut sin frustrasjon. Nettopp fordi han ikke er, eller vil bli betraktet som, et misfoster, men som en helt vanlig mann i en mannskropp som – med unntak av et par bedragerske reseptorer – har et fungerende intellekt koblet til en for øvrig fungerende kropp

Din posisjon i rommet

De fleste av oss har en potensiell evne til å fokusere på – eller snarere i – vår kropp, til tross for at vi kanskje har vanskeligheter med å beskrive et kroppslig forløp når vi forsøker, vi mangler ord for dette ettersom det meste skjer automatisk. Vi vandrer kanskje rundt hele livet som seende, snakkende og reflekterende hoder, med en kropp plassert under, som i store deler består av «blinde flekker» som kun gjør seg gjeldende når smerte merkes – som menneskelige vesener med iboende fysisk døvhet bygget av lag på lag med vaner og kulturelt betinget ballast. Tanken på å tematisere nettopp dette via et verk som spiller over i andres, og som en forlenget arm tar tak i betrakteren, er ikke noe annet enn hederlig. Dessverre forblir det kun en tanke; jeg kjenner ingen utstrakt hånd, arbeidene berører ikke og kan ikke leses taktilt. Men at en tanke har blitt sådd er det ingen tvil om; idéen om at vi kan bevisstgjøre sinnet og kroppen på nye måter, og at billedkunsten samtidig kan arbeide betydelig mer med taktile parametere som temperatur, fukt, duft, lys, mentalt overført hardhet, trykk, overflateegenskaper, etc. I en tid der menneskekroppen er et offentlig materiale som utnyttes, og som for mange samtidig befinner seg på et normgitt men paradoksalt nok mystisk avstand, er det kanskje enda viktigere at tanken resonnerer i en forbundet kropp, og at kunsten utnytter sitt iboende potensiale til å utforske det som finnes bakenfor, innenfor og imellom.

 

Emily Wardill, When You Fall Into a Trance vises på carlier | gebauer til 14. mars
Gruppeutstillingen I hear your voice reflected in a glass and it sounds like it is inside of me vises på carlier | gebauer til 28. februar.

 

KunstForum 11.02.2015