Dramaturgienes konsekvenser

Lina Selanders utstilling i årets Veneziabiennale fortoner seg som assosiasjonskunst med store gap mellom intensjon og resultat.

«Hvorfor disse evinnelige gjentagelsene av lineære fortellinger, statiske og grovt utmeislede karakterer, idiotforklarende dramaturgi, mangel på subtilitet og psykologiske undertoner, frykt for kompleksitet? Hvorfor denne gjentagende undervurderingen av publikums tankekraft og tålmodighet?» Med disse retoriske, smått resignerte spørsmålene innledet jeg en kritikk av et kollapslignende musikkteaterstykke i Sverige som foregikk for drøyt fem år siden og hvis tittel jeg har glemt eller fortrengt. Jeg var (og er fortsatt) interessert i det subtile og det ikke direkte uttalte, i den forstand at dette i de mer vellykkede forsøkene åpner muligheter for betrakterne å avdekke noe skjult, å legge til egne deler til det som presenteres, at det mangefasetterte skaper et rom der man kan finne sin egen vei via fantasien og personlige referanser.

Tenker man samtidig på noen av de nedadgående spiralene i vårt samfunn – at ingenting lenger er hellig, ingenting er for privat, når omgivelsene på en og samme tid er høylytte og intime, provoserende og unnvikende, når alt det finstemte går under, når reaksjoner dominerer aksjoner, og ord som «krisehåndtering» og «underskudd» overdøver «visjoner» og «perspektiv» – da tenker jeg at det kanskje finnes en mulighet, en vei ut, eller inn og videre gjennom et kaldt, dumhetsdyrkende ekshibisjonistisk sosialt og medialt landskap, via en kunst som våger å bremse ned, som krever tid og innsats av sine betraktere.

Stagnasjonens dramaturgi
Å forsøke å forklare innholdet i de fem filmene som utgjør Lina Selanders (f. 1973) bidrag til årets Veneziabiennale krever et antall millioner tegn, men jeg gjør et forsøk her for å introdusere hennes mildt sagt abstrakte univers. Innledningsvis er et interessant aspekt ved Selanders subtile og mangetydige uttrykk at hun fører sammen og projiserer det som på overflaten ser ut som aparte brikker til sitt spill. I for eksempel filmen Model of Continuation (2013) ser vi en film(visning) på avstand, der stridslystne biller og staselige yuccapalmer slåss om plassen med franske new wave-filmer for å vise til radioaktivitetens ødeleggende konsekvenser. I infobladet omtales filmene som filminstallasjoner der idéer veies og testes, en påstand det er lett å være enig i.

Den innledende motstanden i The Excavation of the Image kjennes like oppfriskende som utfordrende, i den forstand at når et parameter – uavhengig av kontekst – viser seg å være kjent for betrakterne så kan den spesifikke referansen like gjerne åpne seg mot nye berøringsflater og tradisjoner man ikke trodde man hadde tilgang til. Heri er et iboende, krevende men oppfriskende mantra, en langsomhetens lov, en stagnasjonens dramaturgi som er tiltalende i sitt historiske tilbakeblikk, ikke minst når den settes i relieff med samtidens omverden der hastigheten påkaller en villedende følelse av å permanent leve i fremtiden. I denne utopisk glødende cyberverdenen der streben etter det nye, beste og meste samtidig utraderer minnet, er det befriende å ta del i Selanders forsøk på motvekt.

Uklarhetens dramaturgi
Selander sier at «man ikke forstår når man ser», like mye som «man ikke ser når man forstår». I disse påstandene skriver jeg inn hennes ønske om å fange opp det som er «kunst» i virkeligheten, før hun deretter legger til sine egne avtrykk og skygger av det samme, for på den måten å rokke ved vårt virkelighetsfundament. Ved å sidestille arkivbilder med eget materiale – via skyggelegging, toning og raster – håper hun å fange transparensen i de såkalte vedtatte sannheter. Filmene hennes tar utgangspunkt i «virkelige» historiske hendelser som hun avgrenser og isolerer, og deretter tildeler en slags ny virkelighet via sine meta-montager. Dels for å vise frem både kunstens og virkelighetens brister, dels for å insinuere at livets storhet kanskje er å finne i det som ligger i mellom – i glipene, mellomrommene, i stillstanden mellom linjene. Gjennomgående etableres det utallige sjikt i filmene der det private (eksistensielle) og det offentlige (politiske) utgjør selve ryggraden. Her formidles en lengsel og streben etter det som egentlig er «sant» og «virkelig», og gjennom å vise frem flere ulike tenkbare alternativer og forklaringer, pekes det også på deres iboende skjørhet og uholdbarhet.

Ved å blande alt og ingenting – kaste omkring og omformulere, ta opp historiens kortstokk og kaste alle kortene på gulvet, stille seg ved siden av og betrakte det «ferdige» verket, rive ut alle sidene i historieboken, klippe opp og lime sammen på nytt – skaper Selander noe som leder til uendelige lesninger. I positiv forstand vegrer de tenkbare betydningene å stå stille og slik bety kun én ting eller det åpenbare. I stedet svinser de rundt i rommet, som i likhet med et ekkokammer projiserer sine så vel virkelige som mentale bilder i en strid strøm, der deres utilgjengelige og unnvikende former skaper et forvirrende inntrykk. Noen tydeligere referanser er å finne, den kanskje mest fremtredende tematikken kretser omkring modernitetens teknologisk irreversible utvikling generelt, og Tsjernobyl og Hiroshima spesielt. Og ja visst, i sitt forsøk på å vise fram en undergangskunst som bygger på vår nonchalante forhold til historien og hva vi egentlig burde ha lært av den, er denne etter-katastrofen-før-den-endelige-undergangen-tematikken alltid interessant. Om ikke så lenge vil et stort, svart hull åpne seg og jorden vil revne, og i Selanders verk klargjøres nettopp denne opplevelsen gjennom at hun viser frem uten å ta stilling til. Det overlater hun til betrakteren.

Men som sagt; det er vanskelig å forsvare seg mot de betydningskompleksene som tar form i verkenes sprikende karakter. Runde etter runde uten å opphøre, snurrer alt og ingenting til – ja, til hva da? Til det tar slutt? Altså når jeg forlater rommet? Men jo, det tok slutt der og da; jeg fikk ikke med meg noe ut ettersom det var alt for vagt. Og i den grad det var mulig å få med seg noe, ble jeg usikker på hva som var viktigst, og dermed ble resultatet myriader av ingenting. Samtidig setter dette materialet i sine antydninger, uten én retning og med stadige tolkningsforskyvninger, i gang tankeprosesser på tross av – eller kanskje på grunn av – disse bruddene på avslutning og noe klargjørende. Verkene viser snarere til en begynnelse på noe (om enn ukjent), enn til noe kjent og dermed avsluttet. Flertallet av bildene som fester seg på netthinnen viser til en dobbelthet og er dermed implisitt sin egen motsats; en negasjon som bekrefter sin egen eksistensberettigelse.

Utmattelsens dramaturgi
Det endelige inntrykket er likevel mangelen på en sammenhengende node, en betydningenes klarsynte kjerne, noe avskallet lengst der inne bortenfor det tåkete rasteret som skygger for noe større i den konstante virvelstormen av betydninger. Jeg håper og tror likevel at Selander legger opp til en slags diskusjon i etterkant, hva angår menneskehetens utgangspunktet og intensjoner, men akkurat nå virker det mest som om hun snubler rundt blant de historiske linjene hun forsøker å kutte og omrokkere. Hun ser ut til å ha satt seg fast i det nettet hun hadde tenkt å spinne – alle tusen tenkbare innganger til verket blir deres tilkortkommenhet snarere enn til eventuell storhet.

På vei ut får jeg et programblad som forsterker bildet av en pretensiøs assosiasjonskunst med alt for stort gap mellom intensjon og resultat, i form av hennes egne ord: «[…] is based on the invisible core of the visible inscription, the image as an interior object and its relationship to seeing». Og videre: «[…] the film raises questions about narrativity, time and images». Jeg lander i en omsluttet labyrint av lesninger med tette luftveier. I sin iboende umulighet oppleves den som frustrerende, irritabel fordi den savner en overbyggende og reell betydning, og overraskende platt der den fremstår som et tilsynelatende konstruert mål i seg selv.

 

KunstFORUM – 18.06.2015