Døden i Körnerpark
Døden i Körnerpark
Berlin Alternativplatz, del 2. Døden slipper ikke sitt grep om kunsten, og gjennom sekler synes kunstnere fortsatt å la seg fascinere av dette tilsynelatende udødelige temaet.
Depresjon, melankoli, døden og redselen for det samme, og sorgen etter tapet av en nær person, utgjør forutsetningene for EXITUS – Tod, Trauer, Melancholie på Galerie im Körnerpark. På én måte minner denne utstillingen om den på carlier | gebauer, nemlig i det kuratoriske grepet. Også i Exitus er det en kunstner som har invitert de øvrig deltakende kunstnerne. Samtidig skiller denne utstillingen seg fra den forrige på flere måter; flere av de inviterte kunstnernes verk er unike og gripende og står stødig på egen hånd, samtidig som de tar plass i sammenhengen og utgjør en selvsagt link som leder deg videre inn i rommet.
Til døden skiller oss ad
Claudia Reinhardt (f. 1964) er en tysk kunstner hvis fokus ligger på fotografiet. Ifølge utstillingsteksten vil hun som kurator vise frem en positiv innfallsvinkel i alt det angstladede gjennom tittelens dobbeltbetydning: død og avskjed. Og det er nettopp i dette henseende denne utstillingen gjør et samlet inntrykk: vridningen vekk fra det komplekse, tunge mørket og ut mot feiende dufter av noe annet; en annen verden bortenfor som gir oss hint om hårfine grenser mellom glede og sorg. Når vi plages av minnene om det vi har tapt, utspiller livet seg mot en kompakt vegg av sorg; den som plages av sorgen vil ikke høre forklaringer på hva sorg er, ettersom livet selv er sorgen. I Exitus minnes vi om at døden også kan være en avskjed, på vei mot noe annet, at vi stadig er på reise, ofte i en eksiltilstand, på søken etter et hjemland.
I sin rolle som kunstner tar Reinhardt høyde for at død ikke nødvendigvis betyr et ensomt mørke, men at avskjeden kan deles med den eller dem man elsker. Hennes serie fotografier Dødspar, Liebespaare er resultat av flere års studier av historiene om par eller familier som har tatt sine liv sammen (bl.a. Stefan og Lotte Zweig, Heinrich von Kleist og Henriette Vogel, André og Dorine Gorz, Arthur Koestler og Cynthia Jefferies). Med en minutiøs nøyaktighet hva angår rekonstruksjonen av scenografi, rekvisitter og kostymer, har hun deretter iscenesatt med hjelp av skuespillere og venner. Til tross for sin voldsomme karakter er bildene alt annet enn mørke, og i kraft av å være tidsdokumenter får de dessuten et ekstra lag: vi ser på bilder av historiske hendelser som ingen tidligere har sett.
- Claudia Reinhardt, Dødspar, Liebespaare – Lavina Schulz und Walter Holdt, 2014. Courtesy: the artist.
Å slukke et liv
I det vakre gallerirommet gestaltes deretter erfart tvil, skammens og skyldens tyngde, uhelbredbar sykdom, menneskets rotløshet i en ufullstendig verden. Flertallet av verkene er på en måte en kunst som tipper over mot psykologi og sosiologi, og som deretter går tilbake til kunsten igjen. Men disse representasjonene av lidelse, slutt og sorg blir aldri generaliserende eller sjablongaktige ettersom flertallet har sitt utgangspunkt i egne erfaringer og opplevelser. I hvilken utstrekning Jannicke Låkers (f. 1968) egne erfaringer av suicidal oppførsel har påvirket arbeidet med filmen fremgår ikke fra utstillingsteksten, men en skulle tro at så var tilfelle med tanke på den overbevisende gestaltningen av en kvinnes tre siste døgn i livet som filmen viser.
Den knapt halvtimes lange filmen skildrer en ensom og deprimert kvinne, spilt av Lo Kauppi, som beveger seg fragmentarisk rundt i en leilighet, rastløs og rotløs, konstant på grensen mellom frisk og nevrotisk oppførsel, pendlende mellom mani og apati. Den faste kameravinkelen øker betrakterens følelse av å være et vitne til den alarmerende situasjonen som kvinnen befinner seg i, men uten mulighet til å gripe inn. Troverdigheten styrkes dessuten med et par scener som viser det potensielt absurde i den helvetiske situasjonen, der kvinnen blant annet viser tegn til rasjonell tenkning og ryddighet, bestiller take out-mat, skifter klær, danser og synger til punk, etc. Hun nøler antageligvis gang på gang, hun forsøker å samle krefter til å fortsette, men orker til slutt ikke bære sin ensomhet, orker ikke bære seg selv lenger. Vi ser henne gå ut på badet, forsvinne bak en dør på gløtt, vi ser vannet renne over badekarskanten og et liv har sluknet.
Rekonstruksjoner
Den 22. juli synes fortsatt å være et åpent, blødende sår i den norske politiske kroppen. Som utenlandsk og svensk, med et høyst ambivalent forhold til mitt fødeland, forundres jeg over hvordan denne hendelsen forente nordmennene i både Norge og blant emigranter utenlands. Og det var nettopp blant disse «utenlands-nordmennene» jeg fant deres forenende og samlende uttalelser så fascinerende, ettersom dette var de samme personene som uken, måneden og året før hadde hatt for vane å konsekvent uttale seg negativt overfor Norge og det norske. Hvilke meninger Sverre Malling (f. 1977) har om dette nasjonale traumet har jeg ingen kjennskap til, men etter å ha sett en serie tegnede portretter fra rettsaken, kort og godt titulerte Anders Behring Breivik, så er en kvalifisert gjetning at Malling vil menneskeliggjøre han, eller i hvert fall åpne for diskusjon. Å ta stilling mot avhumaniseringen av Breivik kan sikkert oppfattes provoserende i noen leire, uten å ha fulgt debatten nøye. Derfor gjør den stillfarne, poetiske tegningen så sterkt inntrykk i all sin uuttalte åpenhet mot den infiserte debatten. Malling har inhalert et monster, og blåst ut en blyanttegning.
Avslutningsvis vil jeg nevne Mattias Härenstam (f. 1971) og hans video Reconstruction. I likhet med andre av hans verk, er fokus også denne gangen på hans avdøde far. I et forsøk på å forstå farens selvmord, prøver Härenstam å rekonstruere de ytre forutsetningene for den aktuelle situasjonen. I likhet med Låkers film er kameraet og vinkelen fast under hele hendelsesforløpet, noe som også i Härenstams tilfelle viser seg å være høyst effektivt. Dels fordi vi som betraktere blir passive vitner uten mulighet til inngripen, dels fordi vi kun bevitner et fragment av situasjonen og dermed overlates til vår egen fantasi eller rasjonelle tenkning, hvilket i sin tur forsterker det uforståelige og det ikke tenkbare. Som et overvåkningskamera, plassert rett over hustakene i et ordinært villaområde i Sverige, får vi i løpet av cirka tjue minutter følge slektninger, naboer, redningstjenesten, etc., fra telefonsamtalen helt til liket kjøres bort. Resultatet blir et gripende dokument av fortvilelsen og tomheten ettersom sorgarbeidet synes å kun være basert på fragmenter, noe jeg tror gjør er gjeldende for sorg generelt. Den kompleksiteten et selvmord etterlater seg er oftest alt for stor eller for vanskelig å fatte og ta innover seg. Og når man ikke forstår, hvordan uttrykker man seg da?
Når man gjennom livet nærmest automatisk anvender språket som et hjelpemiddel til å uttrykke seg, oppdager man senere vanskelighetene ved å nå bortenfor kun det språklige og inn i noe annet som ikke kan uttrykkes med ord: sorgen og den etterfølgende krampaktige tomheten av at skriften og språket ikke lenger strekker til. Når selve meningen, selve innholdet falmer vekk, når man står uten den personen man sørger over, og i tillegg ikke kan uttrykke det, da taper begripelig nok livet sin verdi og man famler fortvilet i et tomrom. Men kanskje er det mulig å finne det man søker i nettopp tomheten. I såret finnes kanskje helbredelsen, såret blir til selv livet etter tapet, såret blir til minnet, til det som er igjen. Og i denne totale modus av psykisk og fysisk resignasjon, er kanskje tanken på våpenhvile og tomheten paradoksalt nok den eneste muligheten videre. Ikke for å forlate eller glemme, men for å kunne sette den ene foten foran den andre og fortsette sin egen vandring, sterk og kanskje i etterkant til og med lykkelig, midt i såret.
EXITUS – Tod, Trauer Melancholie står til og med 19. april på Galerie im Körnerpark, Berlin.
Kunstnere: Tor Børresen (NO), Peter Brandt (DK), Sands Murray-Wassink (US/NL), Mattias Härenstam (SE/NO), Thomas Henriksson (SE/DE), Jannicke Låker (NO/DE), Sverre Malling (NO), Claudia Reinhardt (DE/NO), Ursula Reuter Christiansen (DE/DK), Jo Spence (GB) og Per Teljer (SE/DE/NO).
