Tidens pil og irreversible hendelser

I mine funderinger omkring kunsten og dens mangfoldige beveggrunner, via egne og andres prosesser, kan jeg konstatere at jeg stadig oftere vender tilbake til tidsbegrepet og dets potensial som et mangefasettert kunstnerisk verktøy. Ved betraktningen av et verk, i denne sammenheng med et overordnet forsøk på å sette verket i relasjon til tidsbegrepet, utgår jeg fra tre tenkte suksessive faser. Etter et initialt, umiddelbart helhetsinntrykk, der jeg som betrakter forsøker å etablere et perspektiv ut fra nærstudium på detaljnivå satt i relasjon til det perifert oppfattede, forflytter jeg meg langsomt videre mot funderinger som kretser omkring formstrukturer av ulik karakter. Det kan dels handle om strengt repetetive eller tydelig skiftende variasjoner over et tema, slik som serier, dip- og triptyker, sidestillinger, etc., og dels via prosesser og verk som utforsker speilvendte eller reverserte forløp. Dette er den andre og utvidende persiperende (perseptive) fasen. Som et tredje og overbyggende moment finner vi tidsaspektenes filosofiske konsekvenser: Hvordan den tilsynelatende fremadrettede kraften i våre liv motvirkes eller støttes av henvisninger bakover i tid, hvilket gir inntrykk av at vi ikke kan ferdes fra A til B, men står over tiden og i stedet langsomt roterer rundt vår egen akse.

Er tiden en intellektuell konstruksjon skapt av menneskene eller er den en del av vårt univers som eksisterer ubetinget av oss mennesker? En del fysikere arbeider ut fra tesen om at tiden virkelig eksisterer. De kaller det blokktid. De sammenligner tiden med et landskap – et tidsskap – bestående av både det forgangne og det fremtidige. Ut fra dette ståstedet går det ikke an å si at tiden er noe som flyter fremover, lik en elv. Den bare er. Å «leve i tiden» kan sammenlignes med å passere gjennom et stillestående landskap. I Vesten har vi i tillegg en oppfatning om at tiden alltid har en bestemt retning. At den plutselig skulle kunne stanse opp, svinge av eller gå i motsatt retning, er for de fleste utenkelig. Derimot er det interessant å diskutere ulike typer av tidspiler, deres innebygde karakter og hvordan man kan oversette disse til et kunstnerisk uttrykk. Med dette essayet vil jeg via tre idémessig beslektede verk, fra litteratur, film og musikk, vise hvordan opphavsmennene prøver ut nye måter å arbeide med vår tidsoppfatning på, via de respektive sjangrenes ulike muligheter.

Tidens pil og forbrytelsens beskaffenhet

I Martin Amis (f. 1949) Time’s Arrow fra 1991 er romanens sentrale karakter Odilo Unverdorben, en tysk lege som deltok i de medisinske eksperimentene i Auschwitz. Hans etternavn kan oversettes til «uberørt». Etter krigen flykter han til USA der han skifter identitet til Tod Friendly, en amerikansk lege med et fornavn som betyr død. Om hans etternavn skriver Amis: «Friendly, forgiving, forgetful America». Historien fortelles i motsatt kronologisk rekkefølge: Hovedpersonen våkner opp fra sin død etter en bilulykke i USA og denne egentlige avsluttende, men nå innledende hendelse leder leseren tilbake over Atlanterhavet, til krigen, til oppvekstårene i nazismens Tyskland, og ender til slutt med hans egen fødsel. Livet begynner ved dets slutt og døden blir en andre fødsel.

Den franske filosofen Jean-François Lyotard (1924–1998) kritiserte modernitetens naturvitenskapelige forsøk på å forklare virkeligheten. Han mente at datidens vitenskapelige visjoner om teknikk og fremgang, en slags moderne opplysningstid, bærer i seg et stort ansvar for de umenneskelige metodene som ble tatt i bruk under Holocaust. Slik jeg ser det møtes Lyotards og Amis ideer i en tankeverdig node: at det under Holocaust fantes en tysk konsensus, som med sin støtte i allmenheten, bør holdes ansvarlig for de medisinske forsøkene på å oppnå en overlegen rase. Konsekvensen, ifølge begge, var at verden mistet troen på menneskene og dette er et avgjørende punkt i det moderne samfunnets historie. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet blir da hvorvidt vår moderne sivilisasjon imploderer via opplysning i stedet for at denne opplysning leder til utvikling og fremgang?

At denne beskrivelsen av et nåtidig traume som Holocaust krever et kunstnerisk paradoksalt stilgrep, er Amis fullt innforstått med. Ved å reversere fortellingen i sin roman lykkes han med å gestalte det umulige: å skrive om historien og dermed tre tilbake til uskyldens tid før Europas fall. Amis beskriver hvordan legene som en hel yrkesgruppe antar en pervertert ideologi om døden som frelse. I følge Amis er tidsaspektet knyttet til moral og en slags helbredelse: «Almost any deed, any action, has its morality reversed, if you turn time’s arrow around. Here was a psychotically inverted world, and if you did it backward in time, it would make sense.»

martin-amis-by-lee-towndrow_0 — Martin Amis

Tiden ødelegger alt

I Gaspar Noés (f. 1963) film Irreversible fra 2002 er fortellingens kronologi slik: Et lykkelig par/en graviditetstest/en fest der paret krangler og kvinnen forlater festen/hun blir brutalt voldtatt i en undergang/ille tilredt brakt til sykehus/mannens hevnjakt/slår ihjel overgriperen. I hver scene er fortellerkronologien den vanlige, men scenene er plassert i omvendt rekkefølge: historiens sluttscene er filmens første. Ved å snu tidsforløpet stiller Noé noen viktige spørsmål om relasjonen mellom årsak og virkning, tilknyttet en problematikk omkring ekstreme voldshandlinger som minner om Amis og hans fiktive forsøk på å omskrive historien.

Har vi mennesker innflytelse på våre liv og vår fremtid, eller er det forutbestemt av skjebnen og utenfor vår viljes rekkevidde? Den unge, gravide kvinnen forteller om et mareritt hun hadde om en brutal voldtekt og innfører dermed tanken om at fremtiden allerede er forutbestemt. Hver scene er filmet i en eneste kamerabevegelse uten klipp, hvilket gir seeren følelsen av å være nærværende, nesten delaktig som et vitne, men uten å kunne påvirke forløpet. For å ytterligere understreke den voldsomme karakteren og tidens rotasjon snurrer kameraet i høy hastighet med heftige hvirvelbevegelser i innledningen, altså slutten på historien, før den gradvis avtar i rotasjonshastighet og mot slutten av filmen stanser helt opp.

Tidens ustanselige forløp og destruktive karakter gjennomsyrer altså den første delen av filmen, som er slutten på historien. Konstante hvirvler og ekstreme vridninger av perspektivet. Fargeskalaen går gradvis over fra det mørke, røde og gule til lyse blå og grønne nyanser. I likhet med Zimmermanns verk (som omtales i neste avsnitt) skyves helhetsperspektivet til side via de intensive nærbildene. Dette forsvinner gradvis og bildene blir suksessivt mer harmoniske og intime. Kameraet stanser opp, svevende, henger over alt dette elendige som vi i fellesskap har gjennomlidd.

Mot slutten av filmen, ved historiens begynnelse, ligger kvinnen i en park, det er sommer og fredfullt, hun leser en bok, legger den til side, lukker øynene i den varme solen og sovner smilende med barnerop, fuglesang og en vannspreder i bakgrunnen. En lykkelig slutt. Nesten. Vannsprederen går over i ett slags stroboskopisk lys og så kommer teksten: «LE TEMPS DESTRUIT TOUT» – tiden leger ingen sår, den destruerer alt. Vi begynner i helvete og arbeider oss langsomt opp og frem mot en paradisisk visjon vår felles verden. Bare tvert om.

Tidens sfæriske form

I Bernd Alois Zimmermanns (1918–1970) orkesterverk Photoptosis fra 1969 er det, i likhet med flertallet av hans verk, transformasjonen av et historisk dokument som står i sentrum; den serielle vridningen av et musikalsk sitat. Syv ubearbeidede takter fra scherzo-satsen i Beethovens 9. symfoni er plassert ved det gylne snitt (0,618034…) i Zimmermanns knapt tretten minutter lange verk. Herfra vrir han originalen bakfra mot begynnelsen ved hjelp av serielle metoder der graden av kompleksitet gradvis øker jo nærmere slutten han kommer i komposisjonsprosessen, hvor vi som lyttere begynner vår reise.

Zimmermann utformet begrepet ”Kugelgestalt der Zeit” der han utgår fra at tidens form er sfærisk, det vil si et tidsbegrep som er sirkulært og ikke lineært. Tiden er et kontinuum; alle tider eksisterer samtidig, hvert nå er et resultat av det som har vært, samtidig som det fortsetter med et neste nå, og når dette har inntruffet umiddelbart tilhører det forgangne. Dette så han som en dypt musikalsk tanke. Musikkopplevelsen er eller bør være en opplevelse av tid og man må søke etter musikkens plass i tomrommet mellom utvikling og stillstand; kun der er det mulig å oppleve fortid, nåtid og fremtid samtidig, med samme intensitet, like nært som fjernt.

Strukturen i Photoptosis påminner i visse henseender om Irreversible. Innledningsvis domineres informasjonen av ubrutte bevegelser med uortodokse spilleteknikker; det finnes en massiv detaljrikdom i sentrum, hvilket oppløser helhetsperspektivet. Kompleksiteten forsvinner gradvis i vridningen og musikken blir suksessivt mer harmonisk; den historiske kronologien er ikke å ta feil av, vi vandrer bakover gjennom uttrykksmåter og estetikk. Musikken transformeres langsomt fra det mørke, komplekse, gradvis mot harmoni og luft i Beethovens lyse strykeklanger. Her stanser den musikalske flyten og klangene svever; alt henger plutselige på et fåtall skjøre toner. Vi begynner i helvetet og arbeider oss oppover mot et universelt og metaforisk gyllent snitt, der historien i et kort øyeblikk gir seg til kjenne, før vi begynner vår felles ferd tilbake, eller fremover, mot det mørke, komplekse, mot en eventuell kommende katastrofe.